Lykkelita
56

Å begynne å leve igjen.

Publisert 09.09.2013 kl.06:34. Ligger i kategorien: Hverdagen.

Jeg har fått en del spørsmål om at jeg kunne skrive litt om hvordan det var å komme hjem etter fødselen, noe jeg sevlfølgelig skal gjøre!

Siden jeg har fått en del kritikk på innlegget om fødselen, kan jeg bare si som jeg sa sist gang, at dette innlegget vil kanskje være litt for mye for noen å dere er nå ADVART. Jeg kommer til å skrive om fra vi kom hjem, og til etter begravelsen. Bare det å skal ordne en begravelse når en er tjue år byr på utfordringer.
Dette innlegget kommer til å bli (for meg) mere følelsesladet, i forhold til at det er i disse dagene det sakte men sikkert begynte å gå opp for oss hva som faktisk hadde skjedd. På sykehuset fikk vi liksom ikke den følelsen at det var skjedd, siden vi hadde henne sammen med oss hele tiden, å kunne se henne når vi ville. Nå kunne vi ikke det lenger.

Som jeg nevnte i innlegget om fødselen, dro vi hjem fra sykehuset samme dag som lillejenta vår ble kjørt til Bodø for obduksjonen.
Det var en lang og grusom biltur hjem. Alexander var blitt sykemeldt fra jobben i to uker, slik at vi skulle få orden alt som skulle ordnes å ta vare på hverandre.

Lillesøsteren til Alexander og en venninne av henne, hadde fått hus nøkkelen vår, slik at de kunne ta alt av ting som var Lykke sitt, å sette det inn på barnerommet, slik at vi ikke skulle se det da vi kom hjem. Det tror jeg hadde blitt for mye. Siden jeg allerede var over terminen, var det mye baby-utstyr som var i skuffer og skap, som brystpumpe og bleier.

Jeg hadde grått så mye da vi kjørte hjem og vi var begge veldig slitne. Vi stoppet hjemme bare for å sette noen blomster i vann, så skulle vi til foreldrene til Alexander å spise og hente hunden.
Det ble lite spising, og minimalt med snakk. Vi var slitne alle sammen og det hadde vært lange døgn for hele familien. Vi dro omsider hjem.

Da vi kom hjem var huset mørkt og tomt. Det var som at alt liv var sugd ut og ingen hadde vært der på flere år. Klokken var vel ikke mere enn 21, men vi var veldig klar for å ta kvelden da. Det her var den førte natten hjemme, hvor omsider virkeligheten begynte å synke inn. Det var en grusom natt.
Men Alexander kan det å ta vare på meg når det blir på sitt verste noe jeg er evig takknemelig for.

Vi måtte opp relativt tidlig neste morgen. Vi skulle i et møte med begravelsesbyrået denne dagen. Vi hadde valgt å gå gjennom et begravelsesbyrå, siden at de vet hva som trenger å gjøres i forbindelse med en begravelse. Selv om de gjorde det meste, var det fortsatt vi som bestemte hvordan ting skulle gjøres. På møtet prøvde vi å få gjort mest mulig i forhold til begravelse osv, men det var veldig lite som ble gjort. Jeg klarte ikke slutte å gråte, selv sammen med andre. Det eneste jeg tror vi fikk ordnet den dagen var en søknad om penger som skulle til Nav. Hvis et barn under 18 år dør, har en rett på å få dekket begravelse/kostnader rundt dødsfallet. Denne summen er på rundt 21 tusen, noe som faktisk ikke dekker en begravelse engang. Det er latterlig. Bare det å skrive en dødsannonse i avisen kostet nesten tre tusen.

Dette er faktisk den eneste dagen jeg husker i dette tidsrommet. Jeg kan huske en og annen ting fra de andre dagene, men det er utrolig lite jeg husker.

I hvert fall.. Mandag før begravelsen, altså den 3. juni, bestemte vi oss for at vi ville se henne en aller siste gang. Begravelsesbyrået hadde sagt at vi måtte bare ring, så skulle de kjøre til det kapellet hun var på, å ordne slik at v kunne se henne. Det var veldig viktig for meg å få se henne en siste gang. Jeg ville forsikre meg om at hun lå slik jeg ville og at hun hadde teppe og bamse riktig på og i lamme seg. Vi hadde også sendt med nye klær, som de kledde på henne etter obduksjonen var ferdig. I kisten nå, hadde hun en hvit body, hvit strømpebukse og en lilla kjole Alexander kjøpte til henne.
De hadde glemt å ta av henne luen, så det var viktig for meg at jeg fikk ta på den lua hun skulle ha på. Hjemmefra hadde jeg også tatt med votter som jeg hadde da jeg var lita, noen hvite sokker med en fin kant på og ett par tøfler som jeg hadde strikket til henne da jeg gikk gravid.

 Jeg gråter som bare det nå som jeg må tenkte tilbake på dette, å sette meg i den situasjonen igjen. Dette var siste gang vi fikk se jenta vår. Siste gang før kista skulle senkes ned i jorda.

I det første innlegget da jeg skrev at jeg følte jeg forlot henne nede i kapellet, kan ikke sammenlignes med denne gang. Jeg følte meg råtten og som tidenes verste mor. Hvem klarte å bare dra fra barnet sitt så lett, tenkte jeg. Nå hvor jeg ser tilbake på det, tror jeg ikke jeg psykisk ga opp å dro, men kroppen min var så utmattet at den rett å slett ikke orket mere å ga opp. Jeg var ferdig og kroppen min slo seg av.

Neste dag orket jeg ikke stå opp engang. Det var mye som ennå skulle ordnes i forhold til begravelsen, men det jeg kunne ordne ble ordnet fra senga. Jeg orket bare ikke.
Dagen etter måtte jeg opp. Denne dagen var dagen før begravelsen, så nå måtte jeg bare ta meg sammen.
Alexander hadde aldri vært i noen begravelse før, og den første skulle bli til sitt eget barn. Det var tøft.
Jeg husker Alexander grudde seg veldig, ikke bare for det som skulle skje, men han var redd for at han ikke skulle gråte. Jeg sa klart ifra til han at han fikk ikke lov å tenke og si slikt. Vi er alle forskjellige, og vi reagerer derfor forskjellig på ting. Om han ikke gråt, så var det ingen som kom til å bry seg eller legge merke til det.

Siste innspurt den dagen. Skjorter ble strøket og finskoene pusset. Vi gikk og la oss, tomme og redde for morgendagen.

Dagen var nå blitt 6 juni, hvor begravelsen skulle finne sted i Nesna Kirke klokken 13.00

Vi kjørte hjem til foreldrene til Alexander, slik at vi kunne parkere bilen der.
Vi gikk til kirken en god stund før de andre, ca en time. Vi trengte tid til på å ta innover oss sjokket som ventet der inne i kirken. Du har planlagt denne dagen i en uke eller to, men det går ikke opp for deg før du kommer inn i kirka, hvor kisten står, lys er tent, bilder er satt opp og blomster er på plass.



Folk begynte å komme og tiden nærmet seg for at klokkene begynte å slå. Jeg gråt så at jeg fikk virkelig ikke med meg hva som ble sagt eller gjort inne i kirka. Jeg så på Alexander en gang inn i kirka. Han gråt.

Alexander hadde bestemt at siden kisten var så liten, ville han ikke at noen skulle bære. Han ville bære kisten selv. Dette syns jeg virkelig var stort av han! Han løftet kista opp, og bar den ut i bårebilen. Kirken og gravgården er på forskjellige steder, så vi måtte gå etter bårebilen et stykke. Dette var vel første gang han virkelig gråt og ikke klarte slutte. Vi gikk, hånd i hånd etter bårebilen. Da vi omsider kom frem til gravgården, løftet Alexander kista ut av bilen igjen.
På gravgården her på Nesna har de en egen liten plass hvor småengler ligger, og Lykke skulle selvfølgelig sove sammen med de andre barna. Da vi kom frem til hvor hun hadde fått sin plass, satte Alexander kisten ned på plankene over hullet. Jeg og Alexander tok hvert vårt tau, og lillesøsteren til Alexander og min lillebror hjalp også med hver sitt. 

Da kisten var kommet ned i jorden, ble det igjen mange tårer på alle som var der, og de aller minste som var der plukket blomster og kastet ned på kisten.
Det ble en del klemmer også, men husker ikke hvem eller hvordan.

Jeg og Alexander sto foran graven, holdt rundt hverandre og bare gråt. Jeg husker jeg skulle se meg rundt, og da var alle borte.
Jeg så at det ennå var mennesker på parkeringsplassen, og familien var på tur bort til høyskolen hvor vi skulle servere kaffe til den nærmeste familien. Egentlig ville vi ikke ha noen samlingsstund etterpå, men siden familie og venner kom kjørende helt fra Mo, tenkte vi at det kunne være greit med en kopp kaffe i kroppen før de skulle kjøre hjem igjen.

Etter en kaffekopp var drukket, ble jeg skikkelig dårlig og sa til Alexander at vi måtte komme oss hjem. Jeg tror det var kroppen min som sa ifra om at det var nok nå, å den klarte ikke mere denne dagen.
Jeg ville at vi skulle stoppe innom kirkegården før vi dro hjem, slik at vi fikk se hvordan det så ut når korset og blomstene var kommet på plass.



Selv om dette er den verste dagen en mor kan tenke seg, var det likevel en fin dag. Det var en veldig fin begravelse, og mange fine ord ble sagt.
Jeg har grått noen tårer nå, og dagen i dag kjennes ut til å bli en slik dag hvor en ikke vil stå opp av senga. Jeg har funnet ut at det går ikke an å bruke det som noen unnsyldning. En må opp og gripe dagen, ta de mulighetene dagen gir deg. Det er beinhardt, men jeg vet at jeg kommer meg ingen plass her i livet, hvis jeg skal ligge hjemme og synes synd i meg selv.

Alexander klarte å få en ganske normal hverdag igjen fort. Så snart sykemeldingen gikk ut, begynte han å jobbe igjen, noe som førte til at han fikk daglige gjøremål. Jeg derimot, hadde ikke fått sommerferie en gang, og skulle sitte to måneder hjemme å vente på å få begynne på skolen igjen. Så lenge vi har hatt noe å gjort i disse ukene, har ting gått ganske greit egentlig.
Men med en gang en blir alene eller ikke har noe å ta seg til, blir ting veldig fort veldig trist. Nå fokuserer Alexander på å få ferdig lærlingetiden sin, slik at han får tatt fagprøven.
Jeg skal komme meg igjennom helsefagarbeideren på nytt og fokusere på å få nye barn!

Anette, 09.09.2013 kl.07:22

Det er veldig tøft å lese dette! Sender masse varme klemmer til deg og Alexander, så håper jeg at ett nytt lyspunkt snart dukker opp. <3

Karoline, 09.09.2013 kl.07:25

Dere er ufattelig sterke begge to! Klarer ikke forstå hvorfor folk skal kritisere bare fordi du er ærlig? Men ærlighet varer uansett lengst.. stå på begge to:) gjør meg vondt å lese alt dere har opplevd. Gråter så tåran spruter bare av å tenke på dere.. masse lykke til i fremtiden♡

, 09.09.2013 kl.07:26

Så utrolig sterkt. All medfølelse til dere... Venter selv en/ei liten i mars, og

kjenner det blir mye følelser her.

Sara Eline, 09.09.2013 kl.08:16

Nå kom tårene igjen. Dette er så utrolig hardt å lese. Du er min helt! Jeg gikk 12 dager over tida, og hadde det ikke startet av seg selv ville de presset meg til 15 dager. Er så ufattelig glad alt gikk bra. Jeg slet med barseldepressjon, og får ualminnelige mengder dårlig samvittighet av å tenke på at jeg liksom hadde det leit, når du gikk gjennom dette! Det kan jo ikke sammenlignes.. Men man kan jo ikke tenke sånn. Men sant skal sies, jeg brøt sammen da jeg leste fødselshistorien. I sorg med deg, og fordi jeg følte meg råtten som selv skrev ett blogginnlegg om min fødselsdepressjon. Da jeg leste det i tillegg måtte jeg bare holde senga. Men jeg elsker barnet mitt og har gjort det fra dag ÉN, det var bare mange omstendigheter som gjorde det vanskelig den første tiden.. Han er mitt alt.

Jeg ønsker deg ALT godt her i verden. Du har verdens fineste englebarn. Håper dere får ett fint liv sammen, med barn, Lykke i minnet og alt som hører til. Du fortjener det. Og du er sterk.

Takk for at du deler, det står det stor respekt av <3

Lissi, 09.09.2013 kl.08:31

Dere er ubegripelig sterke begge to, og det er godt å vite at du har Alexander. Og at han har deg. Det trenger man nok i en så urettferdig og forferdelig situasjon. Jeg venter selv en liten en nå omkring den 20.september, så det river selvfølgelig i mammahjertet mitt. Men jeg tenker på dere, ofte.. Ønsker dere all verdens godt og håper så inderlig at dere kan få et barn til, en lillesøster eller lillebror til Lykke <3 Lykke til begge to, og takk for at du deler dette med oss andre.

Kine M Nesjan, 09.09.2013 kl.08:39

Nok en gang har du fått meg til å gråte.

Dere er så utrolig sterke. Og jeg synes det er så bra at du skriver om det.

Du har rørt veldig mange her i Norge. Vet ikke hvor mange av mine venninner på facebook som delte første innlegget ditt. Men det var mange, og alle kommenterte at de gråt når de leste det.

Uansett hvor i verden man er, og hvilken situasjon man er i, så finner vi noen som bare MÅ kritisere. Alle kan ikke rosablogge, og hadde du begynt med det, så hadde du ikke fått så mange lesere på så kort tid heller. Jeg leste, og følger videre fordi jeg liker blogger som har en virkelighet, som er sterk, og med føttene godt planta på jorda (selv om du kanskje ikke føler det nå).

Jeg håper at dere står på deres ved neste svangerskap, slik at dette ikke skjer igjen.

Dessverre så er det ikke alltid de gravide blir hørt. Jeg ble ikke hørt, og er glad min sønn kom 6 uker før termin, hvis ikke hadde han blitt for stor til å komme ut "rette" veien. Selv om at ingen trodde oss da. Det gikk bra, og vi vet hvor hardt vi skal kjøre helsevesenet neste gang. For det er faktisk den gravide som vet best om oss selv!

Lykke til videre. Stå på! Du er tøff.

Annette, 09.09.2013 kl.09:17

Det er sterke fantastiske ærlige mennesker som dere vi trenger å lese om <3 en varm klem fra meg

cecealexx, 09.09.2013 kl.09:41

Å herre! Sitter på skolen og leser dette, og prøver å ikke gråte øynene ut av hodet! Du er så utrolig sterk, som deler din historie med oss! Du er blitt en inspirasjon for meg, og jeg ser så sykt opp til deg! Å ikke la tårene ta over når jeg leser historien din er umulig, den er så grusom.

Verden er et grusomt sted, men heldigvis har man lyspunker og man er ikke alene! Du er kjempeheldig som har Alexander! :)

Ønsker dere begge alt godt videre! :) <3

Klemmer og gode tanker til både dere og Lykke! <3

Torhild Elisabeth Granli, 09.09.2013 kl.09:45

Jeg er en godt voksen dame - snart 75 år. Har vært sykepleier i ca. 40 år. Jeg har lest alt om dine opplevelser og jeg vil bare takke deg for hva du har gjort ved å være bånn ærlig. Det du har opplevd er ikke noe nytt under solen. Over hele verden blir det daglig født døde barn, men det meste blir tiet ihjel. Endelig er det en som våget å gjøre noe. Du forteller usminket og realistisk om en drøm som skulle bli virkelig, men som viser seg å bryte fullstendig sammen.

Jeg blir rasende over, at godt voksne kvinner kritiserer deg.De drar attpåtil inn sine egne døde barn. De har ikke forstått at det er ditt barn dette dreier seg om. Jeg vil gjerne ønske deg og mannen din lykke til videre med livet deres, og igjen - tusen,tusen takk for at du delte dette med oss.

Vennlig hilsen Torhild Elisabeth Granli

Thea Kristine, 09.09.2013 kl.10:17

Torhild Elisabeth Granli: Tusen takk Torhild!
Setter virkelig pris på slik tilbakemelding! <3

Ankiskrulla, 09.09.2013 kl.10:27

Syns det er utrolig sterkt at du deler dette, og til dere som syns det er respektløst av henne å dele bilder og historier om opplevelsen av å miste barnet sitt, dere trenger ikke å gå innom bloggen hennes og gi negative kommentarer. Ingen som har bestemt for dere at dere må inn på bloggen. Selv syns jeg det er fint at noen deler historien om det å miste barnet sitt, det er som Torhild sier litt lengre opp at det ties i hjel og endelig er det noen som gir en usminket og en personlig historie av opplevelsen sin. Ønsker deg og Alexander masse gode ønsker om ett godt liv sammen, selv om dere har en engel så må dere tenke på hva dere får positivt av dette. Dere blir sterkere sammen <3 selv om det er vanskelig å se dette nå.

Ida, 09.09.2013 kl.10:35

Så utrolig strekt å lese. Jeg gråter, gråter og gråter. Dette må være det værste marerittet! Stå på vidre, dere har verdens fineste englebarn <3

marita, 09.09.2013 kl.11:00

Vær sterk, stå på <3 klarer ikke slutte å grine.. uff all æra til dåkker

Camilla Larsen, 09.09.2013 kl.11:04

Først å framst vil jeg si: Drit i kritikken!!! Jeg synes det er stort av deg å dele historien din med verden. Ikke minst din datter,er ikke de kjærlighet så vet ikke jeg. Måten du skriver å forteller på treffer meg rett i hjertet. Jeg har grått mine tårer for dere. Godt at du gir sorgen et ansikt. Det er stort av deg å sitte å svare på om hvilke sokker du bruker. Helt latterlig spør du meg! Gratuler med overstått og ønsker deg alt godt, å gleder meg til å fortsette å lese bloggen din. Jeg synes også at den er sterk å lese. Men sannheten i verden i dag så trenger vi å bry oss om hverandre,det er nesten som vi har sluttet med de.

Thea Kristine, 09.09.2013 kl.11:08

Camilla Larsen: Tusen takk Camilla!
Jeg er som sagt ikke noen blogger, å kjenner virkelig på at kritikken tar overhånd nå. Det er for jævlig å skal sitte å forsvare om man er glad i sine egne barn eller ikke! Skjønner virkelig ikke at noen kan påstå noe annet! Tusen takk for denne kommentaren. Det veier opp for kritikken! <3

Anonym, 09.09.2013 kl.11:14

Først vil jeg si at den kritikken du får skal ikke du bry deg noe om, disse innleggene skriver du for de føles rett for dere! Da skal ikke andre kunne bry seg om hva dere velger å gjøre, jeg synes du er utrolig sterk! Stå på videre! For det andre så satt jeg her igrunn med tårer, dette er helt forferdelig å lese hva en mor kan gå igjennom.. Fortsett å kjemp!!

Stine Elisabeth, 09.09.2013 kl.11:26

Hei igjen! Jeg var nødt å sjekke hvordan det sto til med deg etter jeg kommenterte på din historie om fødselen og marerittet på sykehuset.. Har full forståelse for at du velger å dele din historie.. Jeg synes det er bra at du prøver å leve så bra du kan etter dette! Husk på, det finnes ikke bare dårlige mennesker i verden vet du, det er mange som støtter deg :) Klem

Ida, 09.09.2013 kl.12:00

Det var kjempe trist og lese det:-(det kom mange tårer.TENKER PÅ DERE<3

Det er helt feil att et lita barn på ikke en måned en gang skal begraves:-(

Det er nesten som at jeg føler jeg er dere..men jeg vet at dere har det mye mye værre enn meg<3

Når jeg en gang skal til kirkegården der Lykke er begravd så skal jeg gå innom der henne har sin "plass" og tenke på dere og alle andre i familien deres<3

Lykke var ei utrolig skjønn prinsesse<3

Utrolig trist att dette skulle hende dere:-)

Lykke til videre.<33

Cathrine, 09.09.2013 kl.12:42

En sterk historie som kan hjelpe andre. Jeg syns dere har taklet det veldig bra, til tross for omstendighetene. Ingen som ikke har mistet et barn selv, har noe de skulle ha sagt på hvordan andre takler det. At du velger å skrive om det, for å bearbeide, er helt naturlig. Jeg har utrolig stor respekt for deg som klarer å dele med så mange tusener. Og bare så det er sagt, så er det ingen tvil om at dere både elsket og elsker datteren deres! Det blir aldri rettferdig, men livet går heldigvis videre. Ta med dere lille Lykke Kristine i hjertene deres, og en dag får nok nok en lillesøster eller en lillebror. Jeg har troen på dere. Ønsker dere alt det beste for fremtiden.

Hilsen bloggleser som gråter med dere <3

veientiletbedreogsunnereliv, 09.09.2013 kl.12:56

Huff, nok en gang trist lesning, hvor tårene presser på og triller ned : `( Men det er utrolig godt gjort og fint å kunne dele sorger også, og ikke bare gleder her på disse på bloggene. Skjønner meg ikke helt på folk som gir kritikk heller. Man man jo få lov til å få være åpen og ærlig om det man ønsker og har lyst til på sin egen blogg! Nei, hev deg over det og stå på <3 Klem

Marianne, 09.09.2013 kl.13:23

Dette må være det ærligste innlegg jeg noen gang har lest....så nakent og avkledd..bunnløs fortvilelse...avmakt over å miste sitt lille barn...kjemp dere videre i sorgen...jobb mot fremtiden...hun vil for alltid være deres lille engel...bamseklem til dere begge fra meg

, 09.09.2013 kl.13:31

Stå på! <3

maya86, 09.09.2013 kl.13:32

Veldig sterk lesing! Du er knalltøff som velger å dele din historie!!

Kjenner meg igjen i kritikk mot å være så åpen og ærlig om virkeligheten, begynte å blogge i januar selv, etter min samboer døde! Ikke alle som tåler at man tar opp og deler virkelighetens harde og vonde "ansikt"!!

Vet det kan være tøft å heve seg over, men stå på og fortsett med det du føler er rett for deg, og som hjelper deg i sorgen!!!!

Kan ikke si jeg skjønner hvordan du har det, men kjenner meg igjen i sorgen, savnet, lengselen og smerten!!

Stå på begge to, ønsker dere alt godt i framtiden <3 Stor klem <3

Tulla, 09.09.2013 kl.13:39

Hei - dette er virkelig en blogg du bør lese: http://hannemoxness.blogg.no/

Hanne Lisa, 09.09.2013 kl.14:07

Synesd u er tøff som velger og skrive om dette, og måten du setter ord på ting er helt fantastisk. Du er en veldig god skiver! Virker for meg som om Lykke fikk en verdig og flott begravelse!

maii, 09.09.2013 kl.14:29

Stå på. Ikke gi opp. Du har mange som er glad i deg, og de kommer til å sørge med deg, og stille opp for deg., Ønsker dere godt i framtiden, ta vare på hverandre ! <3 Du er en fantastisk mor

Thea Kristine, 09.09.2013 kl.14:31

maya86: Tusen takk Maya for kommentaren! <3
Kondolerer så mye for ditt tap! <3
Jeg syns det er for ille at mennesker ikke kan stå frem med en sannhet, naken å sår, uten å skal bli kritisert for det. Tusentakk for at du forstår!
Ønsker deg lykke til videre, og lykke til med bloggingen! Stå på! <3

Thea Kristine, 09.09.2013 kl.14:35

maii: Tusen takk!
Dette varmer hjertet og mammahjertet! <3

Helga, 09.09.2013 kl.14:37

De sa jeg var flink når jeg hadde kommet meg gjennom fødselen. Jeg var heldig som fikk oppleve smerten ved å føde og høre barnegråten som fulgte. De sa jeg var sterk når jeg kom meg gjennom ammingen etter sprukne brystvorter og brystbetennelser. Jeg var heldig som fikk oppleve smertefull amming og gi min datter næring. De sa jeg var flink når jeg var i godt humør etter mange netter uten søvn. Jeg var heldig som fikk ligge på natten å høre min datter gråte.

Dere er sterke! Dere er flinke! Og lille Lykke er heldig å oppleve kjærligheten dere har gitt henne, og alltid kommer til å gi henne <3

Thea Kristine, 09.09.2013 kl.14:39

Helga: Tusen takk Helga!
Setter veldig pris på slike ord! Lykke til videre <3

, 09.09.2013 kl.14:47

E ho begravd nerre atme klokkerhagen? Å så løyle at vi har fått en toppblogger herrifrå mo :) (Treng ikke svar på spørsmåle da, eg berre lurt )

Line Riis, 09.09.2013 kl.14:49

Dere er sterke og flinke ! Helt imponert,så unge også ! Ikke det at unge ikke sørger osv,eller gjør ting "riktig " :-). Er 43 år,mor til 3 barn i alder 10-20år ,så var jo ikke SÅ gammel da jeg selv fikk barn :-) . Ønsker dere alt godt fremover ,og heldige deg som har en så flott og modig kjæreste og samboer,du er også modig !! Klem . Og du : vakkert gravsted for ei skjønn lita tulle !

Tante Gro, 09.09.2013 kl.14:50

Kjære Thea

Du fortsett å imponer ! Eg sett her stum av beundring <3

Sjøl om eg va tilstede både på sykehuset og i begravelsen gjør bloggen din enormt inntrykk på meg. Den e ærlig og godt skrevet.

På responsen du har fått ser man at det va behov førr at nån tok bladet fra munn og fortalte denne historien.

Du har valgt å skriv dokkers historie, og har dermed åpna førr at folk med ingen empati og manglende forståelse kan spy ut eder og galle. Men det ska du bære hæv deg over!!!!

Du har full støtte hos oss!!!!

Vi savna ho Lykke masse, og tenk på ho kvær dag <3

Gla i dokk alle tre <3 <3 <3

Klæm fra oss 4 oppi Bodø

Malin, 09.09.2013 kl.15:32

huff.. uansett hva du skriver fornoe, kommer det hauevis av tårer.. INGEN fortjener dette altså! men gud så sterke dere er!!

Guro, 09.09.2013 kl.15:56

igjen gråter jeg, dere er så ufattelig sterke! Du er tøff som deler en så naken og upyntet fortelling til verden! ønsker dere alt godt, er inne på bloggen din hver dag, og leser innleggene om og om igjen og hver gang gråter jeg like mye<3

Thea Kristine, 09.09.2013 kl.16:22

Anonym: nei, hun er begravd her på Nesna.
:)

Thea Kristine, 09.09.2013 kl.16:55

Tante Gro: tusen takk tante <3

sylviasitt, 09.09.2013 kl.17:02

Jeg ble igjen rørt til tårene! Er helt ufattelig å vite hva dere har gått igjennom. Tårene triller for denne triste historien, som den andre historien! Er en utrolig trist, og en spesiell historie. Jeg ble helt rørt. Jeg aner ikke hvordan det er å ordne til begravelse, for sitt eget barn, som en attpåtil aldri ble kjent med skikkelig. Må være vondt, og hardt! Jeg fatter ikke hvordan dere klarer og stå opp, og gjøre dagligdagse ting. Sikkert tung, og vanskelig.

Ønsker deg og Alexander alt godt i fremtiden som kommer. :)

Anette Karlsen, 09.09.2013 kl.17:19

Virkelig upassende og frekt at andre skal kritisere når du skriver om så personlige ting. Dem har ikke mye respekt eller empati akkurat.. Jeg føler virkelig med deg og da jeg leste innlegget om fødsel første gang var jeg så sint på sykehuset og tenke hvilke inkomptente mennesker er det som jobber der. Skulle tro at de hadde i bakhodet at ingen termin er 100% riktig. Å det er fryktelig dumt at de ikke hørte på deg. Dem skal ta den gravides bekymringer eller usikkerhet på alvor. Det er jo noe dyrebart der har valgt å jobbe med å burde da være mer profesjonell og lytte på hva den gravide sier.

Jeg har lyst å utdanne meg som sykepleier også vidreutdanne meg til å jobbe med spedbarn og premature. Å etter å ha lest din historie så kan jeg si det at denne lysten til et slikt yrke ble enda sterkere, og jeg vil ta med din historie videre i min utdanning og ha den i bakhodet hele tiden.

Så om jeg kan si det slik så vil jeg virkelig takke for at du valgte å dele din historie <3 slike saker er viktig få fram og det aller viktigste er jo at det er godt for deg og skrive om det. Det motbeviser også at du har mislyktes som mor. Synes du er helt fantastisk og unik, og de barna du får i framtiden kommer til å få en fantastisk god mor.

Stå på videre og jeg unner deg alt godt <3

, 09.09.2013 kl.18:50

<3

Torunn, 09.09.2013 kl.18:58

Takk for det du deler, tårene triller, du er så flink til og ordlegge deg.

Håper livet går fremover, sorgen blir aldri borte, men sorgen blir en del av dere. Perfekt liten baby fikk dere, foreldre er dere, lille engelen deres har satt sine spor.

Elise S, 09.09.2013 kl.20:19

Kjære Thea.

Fredag leste jeg for første gang på bloggen din. har 2 små barn selv å kjenner mammahjerte mitt brister helt av din historie! Jeg har ikke noen gang i mitt liv lest noe så sterkt, det traff hardt i hjerte. har grått noen tårer for dere å bedårende, skjønne lille Lykke<3 Det er grusomt at noen må igjennom noe så tøft. Syns det er VELDIG modig av deg å dele noe så personlig med andre, du hjelper nok noen som har opplevd det samme som dere. Å negativ tilbakemelding skal du ikke ta til deg, det er mye mer positiv tilbakemelding enn dårlig :) å det er alltid noen som må mene noe! Ønsker virkelig deg å din kjæreste alt mulig godt videre, å håper dere har familie å venner nært som tar godt vare på dere!

Stor klem!

Marie, 09.09.2013 kl.22:17

Ville bare sende dere en kjempeklem.. <3 <3

Foreldre skal ikke begrave barna sine..det er noe av det mest grusomme her i verden.

Klem fra en Englemamma

Hanne, 09.09.2013 kl.22:18

Stor varm klem fra meg.... Sterk lesning, møtte deg jo på nesna i sommer da du var i vogna vår..Syns det veldig bra du skriv e en fin måte å bearbeid på...

Camilla M., 09.09.2013 kl.22:44

Dette va tungt å læs.. tåran trilla å trilla... All ære til dæ som førtæll om dette. Du e ei sjikkelig tøffa. stå på vidre å æ ønska dæ og din kjære masse lykke til i framtia. :)

Heidi, 09.09.2013 kl.22:57

Til alle som måå kritisere:

1. Ingen tvinger dere til å gå inn på bloggen og lese innleggene og se bildene, hvis du ikke tåler det så ikke fortsett å lese! Det er utrolig lavmål å bestemme seg for å skrive en negativ kommentar generelt, og SPESIELT til noen i denne situasjonen! Skjønner virkelig ikke at det går an........ Det mangler rett og slett noe oppi hodet på enkelte mennesker altså.. Huff...

2. Dette handler ikke om deg eller babyen til noen i din familie/noen du kjenner, men babyen til Thea. Hun er moren, hun bestemmer hva som skal på nett, hva som skrives og hvilke bilder som skal legges ut. La nå jenta få skrive som hun vil på sin egen blogg og hold dere unna!

Sorry, blir bare så utrolig oppgitt, og skjønner som sagt ikke at det går an! -.-

Dette kommer fra en 19 år gammel jente som ikke har barn eller har opplevd noe i nærheten, og jeg finner ikke noe støtende med det Thea legger ut. Jenta hennes er kjempenydelig og fortjener ikke å bli gjemt bort og "glemt".. Dette er dessverre noe som skjer med flere familier, mange foreldre opplever dessverre å miste sine små, det er realiteten... Man bare hører ikke så ofte om det, derfor er det bare flott at Thea forteller sin historie!

Til deg Thea vil jeg si at du og Alexander virker som noen flotte foreldre for Lykke Kristine!

Vakrere jentebaby skal man se lenge etter, en nydelig engel som sover godt i himmelen og leker med andre små engler <3

Jeg sender alle varme tanker til dere og ønsker dere ALT godt i fremtiden, og krysser fingrene for en til baby i nærmeste fremtid, et småsøsken til Lykke Kristine! :) Dere er fantastiske mennesker, alle tre <3

Stina, 09.09.2013 kl.23:15

Jeg er en jente på 12 år som elsker barn ! Ville bare gå inn på blogg.no å da så jeg på topplisten :lykkelita sto dt :)! Jeg klikket inn på bloggen din glad å trivelig å går nå fra den trist !:( jeg sitter nå å virkelig gråter ! Jeg gjikk inn på badet .... Siden jeg ikke ville at noen skulle se meg gråte ! Jeg skjønner at dette er din situasjon ,men ville bare dele med deg å Vise deg at jeg bryr meg ! Jeg kommer til å lese bloggen din mye å følge deg videre i livet å jeg håper virkelig at du har dt bra sammen med familien din !:)

Camilla Larsen, 10.09.2013 kl.00:18

Fantastisk skrevet av Heidi!!!! Så enig med deg!! Godt at du biter tilbake Thea Kristine

Silje, 10.09.2013 kl.02:28

Ufattelig sterkt å lese - du er virkelig imponerende! :)

Drit i de som kritisere dæ, du utvise en styrke og et morsinnstinkt uten sidestykke!

Æ fikk ei datter for 3 uke sia og kan ikke forestille mæ smerten ved å miste sitt eget barn...

Måten du har takla (og fremdeles må takle) tapet på e bare helt utrulig sterk!

Dæm som mene at d e for voldsomt med bilda av prinsessa di burde skjemmes! Ho va nydelig -

Virkelig en engel <3

Æ kjenne dæ ikke, men du e min nye superhelt - æ unne dæ virkelig bare alt godt videre i livet <3

Thea Kristine, 10.09.2013 kl.07:21

Heidi: Tusen takk Heidi! <3
Det varmer så å få en sånn kommentar tidlig på morgenen.
Jeg setter utrolig stor pris på at du tok deg tida til å skrive! <3

Thea Kristine, 10.09.2013 kl.07:23

Stina: Tusen takk Stina, det var koselig! <3

Marie, 10.09.2013 kl.18:24

Har lest alle innleggene du har lagt ut, og deg er virkelig tøft å både lese og se, men det står respekt av at du gjør det. At du er innstilt på å gjenoppta hverdagen er fint å lese, det er vanskelig og virker nærmest umulig til tider, men det er utrolig hva tiden kan hjelpe deg med. Min kjære søster opplevde deg samme som deg for et par år siden. Jeg kjenner så godt igjen det du skriver her, når jeg ser tilbake på hva hun og vi rundt opplevde på den tiden. Hun har i dag to barn er tilsynelatende verdens mest lykkelige kvinne i mine øyne, og lille Lasse er ikke glemt, men storebror som passer på alle fra himmelen.

Jeg håper å etterhvert kunne lese om et nytt svangerskap på siden din, håper du vil fortelle om det når den tid kommer. Ønsker deg og din kjære masse lykke til fremover og alt godt.

Thea Kristine, 10.09.2013 kl.18:50

Marie: Kjære deg!<3
Tusen takk for kommentaren du la igjen.
Veldig leit å høre om ditt kjære tantebarn Lasse! <3
Men, som jeg er sikker på med vår lille jente, de har det godt i himmelen! <3
Sammen med andre fra familien og mange flere englebarn! <3
Hils søsteren din, jeg kondolerer så mye til dere alle!
Lykke til fremover for dere alle! <3

Camilla, 12.09.2013 kl.11:25

Fantastisk flotte mennesker dere er, ingen skal måtte gå igjennom det som dere går gjennom.. Jeg håper dere kan klare å leve sånn noenlunde igjen å håpe dere har masse gode folk rundt dere så kan støtte dere <3 jeg har også mistet ei tante som kun var 9 år og det var helt grusomt, hele familien er splittet Pga løgner rundt dødsfallet så eg klare nesten ikke gå på grava eingång ..

Isabelle Christine, 12.09.2013 kl.11:39

Hei Thea! Jeg blei mor i Mai selv, og hver gang jeg leser dette, strigråter jeg! Lest alle innleggene dine! Sikkert lett for meg å si, men du kommer deg igjennom dette! Vi mennesker er skapt for å komme oss igjennom det mest utrolige! Deg og Alexander er to flotte foreldre og er kjempe sterke! Hadde det vært meg, så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort! Sender masse varme tanker og klemmer til dere! <3 Og masse lykke til i fremtiden! Kommer til å følge dere! <3 Sov godt til lille engelen deres! <3 Husk: Ho har det alltid bra! <3

Margrethe, 21.09.2013 kl.00:03

Klarer nesten ikke lese gjennom tårene.. Du er sterk <3
Skriv en ny kommentar


Thea Kristine

En litt annerledes mammablogg. Mitt navn er Thea Kristine og jeg er 21 år. I mai ble jeg mamma til verdens fineste lille engel, Lykke Kristine. Jeg er også gravid igjen med en liten prins som venter ankomst med igangsettelse 24 April 2014. Jeg kommer til å skrive om hverdagen, den nye graviditeten og hvordan veien videre går.

Kontakt meg

Thea_kristine_92@hotmail.com

Følg bloggen

Bla i arkivet

Bloggdesign

Designmalen er kodet og designet av KvDesign
hits